Historikk – HVFK

Knut Johannessen – In memorial
<table border=»0″ bgcolor=»#d8d8d8″>
<tbody>
<tr>
<td width=»100%»>Ved Knut Johannessens død i juni i år mistet Harstad Fuglehundklubb sitt eldste medlem. Knut ble 73 år og var fra guttedagene og gjennom hele livet knyttet til fuglehund- sporten.Han var en av Nord-Norges eldste fuglehundprøve- dommer godkjent av Norsk Kennel Klubb i 1936.

Knut var aktivt med fra den spede begynnelse av Harstad Fuglehundklubb for 25 år siden og aktiv til det siste.
Han var klubbens første formann og ble i sommer meget fortjent hedret som klubbens første æresmedlem.

Knut fikk med seg mesteparten av det vi hobbyjegere og hundefolk drømmer om.

Fra å livnære seg av jakt og fangst til å være profesjonell hundedressør og Jagermester i Sverige til å lede isbjørnsafari frem til fredningen her i -74.

Så videre med fotosafari og filmopptak. Hele tiden har fuglehundsporten vært en tilbakevendende interesse. For oss medlemmer var Knut et levende hundeleksikon like til det sjste. Hvem andre kjente vel store hundefolk som Einar Tønsager (Vidda) GunnarNordquist (Stanenga) Otto Ramel (Ekeback) Mikal Holtermann (Storfosen) Saugstad (Vinden) og Håkon Larsen (Grønnsjøen) og bikkjer, stamtavler, bruksegenskaper og eksteriør opp og ned.

A vl var en a v Knut ‘s absolutte lidenskaper og den som tok turen hjem til Knut for å få råd om parring, valpekjøp eller bare for«å preike hund» ble alltid vel mottatt.

For meg personlig har vel ingen vært en slik enorm inspirasjonskilde som Knut. Fra den spede begynnelsen ved kritikk til dårlig fører av god hund til å bli en inderlig kjær venn av hele huset. Med han har vi og hele klubben mistet en kjær venn.

Det var flere som snakket med Knut om å sette ned litt historie på papiret. Dessverre ble han så altfor tidlig borte.
Men etter hans død ble det klart at han hadde skrevet litt i en notatbok om sitt fargerike liv som vi gjerne her vil gjengi noe av.

Frode Risdal</td>
</tr>
</tbody>
</table>
Knut Johannessen forteller:
Som guttunge fra 5-6 års alderen av ble det mange fisketurer. Min far var en lidenskapelig stangfisker. Jeg fulgte han i skog og mark til elv og vatn med min franske fiskestang (fluestang) med snelle og fint fiskesnøre. Hans tålmodighet time etter time å sitte på en stein i påvente av fiskebitt imponerte meg fantastisk, selv om jeg nok ikke helt kunne dele denne entusiasme og absolutte uvirksomhet.
Hans annen lidenskap var cigarer -Sorte mann . Cigarkassen var med over alt og etter 5-6 av de svarte «stinkadorer» hendte det alltid at fisken, sannsynligvis av duften, begynte å snuse på agnet.
Dette med fiske i sjø, elver og vatn ble jeg dratt inn i, men hvordan min interesse for jakt ble vekket i 14 årsalderen er uforståelig. Ingen i familien hadde vist noen tilbøyelighet til denne form for «utskeielser». Det begynte tidlig. Fjorten år gammel var jeg den lykkelige eier av en omboret Remington hagle cal. 20. Et langløpet, tungt våpen, uten enhver form for eleganse, men i mine øyne rene skjønnheten. Klenodiet kostet meg, på avbetaling, den enorme sum av kroner 15. I tillegg kom etter hvert innkjøp av lademaskin, kruttmål, svartkritt, nr. 3 og 4 hagl. fenghetter, pussesaker, det var ikke måte på hva som skulle til. Alle sparepengene gikk heretter til jaktutstyr. Selgeren var så raus at han ga meg 14 velbrukte messinghylser med på kjøpet. Børsa ble min senhøstes, snøen var kommet, det forhindret ikke at vekkeklokka ble satt på 5.00 hver søndagsmorgen.
Full fart i klærne, sekken var allerede pakket lørdag kveld, jeg var på farten lenge før det ble lyst. Dagene var korte, det var om å gjøre og utnytte dagslyset mest mulig rasjonelt. Det var i grunnen ikke mange som drev j akt den gangen, og de som var syntes å ha nok med 8 dagers høstjakt. Marka var lite brukt av «fotfolk», det var mer sjelden å møte turgåere, bestanden av orrfugl, rype og hare var virkelig rik. Jeg snek meg forsiktig frem i kratt og småbjerk straks jeg oppdaget spor i snøen etter edelt vilt. Det ble mange bomskudd, spesielt på orrfugl, som var raske i oppflukt. Etter hvert skudd var jeg nesten sikker på at nå måtte fuglen gå i bakken, jeg hadde jo siktet så nøye.
En søndag i slutten av januar hadde jeg slitt meg opp på fjellet, i tungt føre, var i grunnen begynt å tvile på om dette skulle fortsette, dag etter dag uten å lykkes å få en fugl i sekken ble mer og mer deprimerende. Etter slitet og bratte lier var jeg omsider kommet opp på snaufjellet og mens jeg satt der og pustet ut begynte blikket å saumfare omgivelsene. Plutselig stivnet jeg til, på en stein som stakk opp av snøen, bare 30 meter fra meg, satt en rype, en stor stegg. Jeg seg ned på kne, fikk hagla i skytestilling, trakk pusten dypt inn og lot skuddet gå. Steggen gjorde et kast og i en sprut av snø forsvant den liksom. Ingen rype fløy den måtte være truffet. Slapp børsa i snøen og kom meg fram til fuglen, den var steindød. Hvor lenge jeg sto der med byttet i neven og beundret den hvite rypa aner jeg ikke. Det var en fantastisk opplevelse, jeg var virkelig jeger nå. Etter denne episoden ble det mer fart i sakene, oftere og oftere ble det fugl i sekken, også en og annen fugl og hare. Jaktsesongen tok slutt, jeg begynte å telle dager frem til datoen for neste sesongs jaktstart.
En ny tanke begynte å gro frem. Jakten til høsten ville bli temmelig vanskelig uten hund. Begynte å interessere meg for byens få jakthunder, settere og pointere. Det var ikke mange av dem, men de som eide disse hundene var hver høst på 8 dagers jakttur. Dette virket fasinerende. Jeg oppsøkte karene og det ble pratet jakt og hund. En av «gammelkarene» lånte meg jakthundbøker som ble lest gang på gang. Familien ble varsomt og diplomatisk underrettet om at jeg sannsynligvis kom til å anskaffe fuglehund. Tror neppe at dette ble tatt riktig alvorlig. Jeg unngikk bestandig å sette det så på spissen at jeg derved fremtvang et bestemt nei. Var ikke så helt sikker på resultatet av en avstemming i familien. Så en dag stod det en annonse i en av stedets aviser: Engelsk settervalper til salgs. Jeg lot ikke gresset gro særlig innen jeg ringte oppgitte telefonnummer i Vesterålen.
Samtalen ble meget positiv, jeg kunne få beholde en rød og hvit tispevalp. Alder 6 uker. Pris kr. 75,- pluss frakt. Stamtavle og lignende opplysninger var jeg ikke særlig interessert i, men vedkommende selger opplyste at valpens mor var fem år gammel og en glimrende jakthund som han drev yrkesjakt med. Far til valpene var en kjent størrelse på. jaktarenaen. Vi avtalte dag han skulle sende valpen. Da hurtigruta var i sikte ute på. fjorden, var jeg på. kaia, mer enn spent på. min kommende jaktkammerat. Hundekassen kom i land, jeg åpnet lokket og tok varsomt ut et lite rødt – hvitt nøste som straks slikket meg i fjeset. Navnet var allerede bestemt, tispa skulle hete Hula.
Så bar det hjem med valpen i armene. Familien satt ved spisebordet da jeg stolt satte Hula ned på gulvet, hvor det uten noe problem straks ble en dam. Jeg etter ei tue for å tørke opp etter dama. Skepsisen var stor, men ikke større enn at hvis jeg skulle beholde den måtte jeg ha valpen på mitt soveværelse om natta, og ellers selv foreta oppvask av de mange «tissedammer».
Hula ble 10 år gammel. I alle disse årene opplevde vi utallige jaktturer. Hun ble en dreven jakthund, hadde skarp nese, og et stort søk. Vi heftet oss ikke med «spillets regler», vi var begge oppslukt av en felles sak. A få flest mulig fugl i sekken. Hula fant fugl, hun tok stann og holdt stannen til jeg kom frem og fikk skutt. Men da fugl gikk opp var det gjort, hun raste av gårde og sørget for at det ikke var noen gjenliggere. Denne hunds oppførsel overfor viltet ble mer og mer irriterende, jeg mistet jo sjanser til skudd og flere fugl i sekken. Vi var lenge uenige i dette, jeg satte line på henne og lot henne forstå at jeg var sjefen, slik og slik skulle det foregå. Bedre og bedre gikk det med årene, men helt patent ble det aldri. Meldte meg inn i NKK., fikk tidsskriftet, årbøker og kritikker fra utstillinger og jaktprøver. Var nok klar over at våre jakter ikke inspirerte til deltakelse på prøver, for oss var det antall fugl i sekken som telte, vi drev regulær kjøttjakt.
Da Hula var blitt 5-6 år, og jeg stadig fulgte med i kritikken fra prøvene, innså jeg at vår form for jakt ikke var tilfredsstillende lengre. Jeg begynte å se meg om etter en ny valp. Denne gangen skulle jeg skaffe meg en pointer. En venn av meg som studerte sydpå, ga meg tips om et valpekull av de berømte Skogis- Lyngsås pointere. Etter en del skriving med eieren av kullet bestemte vi oss for en valp, en hannvalp med spruskklingende navn Ramon. Hula ble selvsagt beholdt, vi skulle fortsatt drive vår jakt som før, flest mulig fugl i sekken. Ramon skulle i dressuren nyte godt av de lærdommer jeg hadde ervervet meg sammen med Hula.
Appelldressuren ble nøye overholdt. Det begynte med å gå pent i kobbel, deretter ved fot uten kobbel, han lærte seg å ligge på kommando, og tilslutt også på oppstrekt arm i ansett avstand. Ramon var en lett hund å arbeide med, medfødt lydig som han var. Han hadde god helse og allerede første gang han kom for fugl stod han som spikret. Vår nitide appelldressur i liggeøvelser gjorde at når fugl gikk opp fikk jeg han i dekkstilling.
Den gang hadde vi rikt med fugl, vi var ikke som tilfellet er i dag så oppsatt på enorm fart og svære utslag. Det vi mest gikk inn for var et skikkelig utført fuglearbeid. Litt avance og korrekt visning med ro under oppflukt og skudd med etterfølgende skikkelig utført oppost var de ting vi så på som mest vesentlig.
Det betyr ikke at vi gledet oss over bikkjer som opererte som «skopussere» i et søk som tok skikkelig bredde med seg fortrengte vi. Å gå forbi fugl tilga vi ikke. P.g.a. god fuglebestand kunne vi føre hundene stadig i fugl. De fikk rutine i sin fuglebehandling.
Grunneierne var hyggelige. De lot oss så gjerne få dressere og drive unghundene våre i sine marker. Saueepisoder kan jeg ikke erindre skjedde. Men så var vi jo ikke særlig mange som drev med fuglehunder.
Ramon ble 9 år gammel. En hund som var sikkerheten selv på fugl. Aapporterte og rapporterte korrekt. Etter Ramon ble det et par unghunder til som dessverre, tross samme muligheter for fugl og trening, ikke slo tiltross en avstamning som skulle tilsi et visst format. Etter disse skuffelser tilskrev jeg min venn Michael Holtermann og ba han sende meg en valp av sin oppdrett. Norrøna. Han hadde jo da bl.a. Norrøna Svante 1.
I mitt eie kom da Norrøna Fort og noe senere også Norrøna Skodi. – Begge trivelige, lettdresserte og gode jakthunder. Fart med større tempo i søket. Men dette kompenserte Skodi med sin nesten overfølsomme nese. Det var utrolig hvor sikker hun tok fuglen og uten å stå for seter. Begge sikre fuglebehandlere. apportører og rapportører. Med de hundene var det ikke mange rypene som ble forbigått. Begge disse takket av på sin egen måte. De var 10 og 11 år gamle da jeg en fin høstdag tok begge med i fjellet. Kommet opp mot tregrensen tok Skodi plutselig stann, Fort sekunderte 50 meter bak. Jeg kom meg opp mot Skodi, gav avouceordre og hun reiste raskt og sikkert. To orrhaner av gammelslaget gikk ut av en einerkrill. Det ble en’ double, begge fuglene gikk i bakken og rullet nedover en bratt bakke. Skodi fikk apportordre og gav seg ivei, Fort stod spent og ventet på samme ordre. Han fikk den og raste avgårde nedover han også. Jeg kunne stå og se hvordan Skodi, som var en liten engelsksetter, puffet den store orrhanen i stilling slik at hun kunne få tak i halsen på den. Hun var noe plaget oppover en bratt bakke, fuglen var stor og tung, men opp kom hun da, avleverte fint og la seg deretter ned, liksom utslitt. Fort hadde ikke de vanskene med sin hane, også han avleverte som seg hør og bør. Etter en liten kosestund med prat og klapp, gikk fuglene i sekken, hodene under vingen og forsiktig lagt ned. Jeg begynte å streve meg videre oppover de siste kneikene mot snaufjellet. Her lå det sikkert ryper i smårisene. Nesten oppe savnet jeg hundene, snudde meg og så de ligge på samme stedet hvor vi sammen hadde hatt hvilestunden. Ropte på dem, Fort kom mens Skodi bare lå og så oppover. Dette var ufattelig. Begge hadde det alltid travelt med å komme hurtigst mulig i søk igjen.
Jeg ventet til Fort var forbi meg og forsvant over en brink. Skodi lå fremdeles på samme sted og bare så oppover. Regnet med at hun var trøtt, gammel som hun var, og jeg hadde jo Fort foran meg og måtte se hva han hadde fore. Kommet oppover den siste kneiken fikk jeg se Fort i stand mot noe kjerr, ca. 100 meter fremme. Det ble avonce, reising og et helt kull gikk på vingene. Vi skjøt noen ryper der oppe og mens jeg stod og la i sekken forsvant Fort. Jeg plystret og ropte på han, men vekk var han. Dette var jo noe helt nytt, det ergret meg usigelig og jeg trasket tilbake for å få opp Skodi. Fort måtte jo komme, dertil rapporterte han jo også sikkert. Da jeg kom frem på brinken var også Skodi vekk. Kokka var jo bare 11 og jeg hadde jo mange timers jakt igjen av dagen. Fugl var det også i fjellet. Jeg fortsatte jakten, men nu alene, så etter hundene alt i ett, ropte og plystret, men ingen hunder var å se. Det ble stusslig å gå alene, et og annet skudd ble det, noen ryper kom i sekken, men stasen med jakta var borte. Etter et par timer gikk jeg ned til gården og ble møtt av folkene som så overraskende glade ut da jeg kom inn på tunet. Jeg spurte om de hadde sett hundene mine, jo de var kommet begge to sammen ned i 12-tiden – kom inn på kjøkkenet og lagt seg sammen i et hjørne.
Folkene begynte å bli engstelig for meg, om en ulykke hadde skjedd med meg siden begge hundene kom alene ned fra fjellet. Fortalte hva som hadde skjedd, kunne ikke få noe til å stemme lengre. Vi dro hjemover alle tre, hundene gikk som vanlig pent og pyntelig. Noen dager gikk og en ny fin dag inviterte til en dagstur i fjellet med hagla. Sekken og hagla ble satt utfor døra, jeg hentet Skodi og Fort ut. De gjorde sitt fornødne mens jeg tok sekken på ryggen og børsa i neven. Begynte å gå, snudde meg for å se etter hundene, begge hadde satt seg på trappa og ble sittende der. De var ikke interessert i å bli med for første gang i sitt liv. Jeg gikk alene, det siste jeg så var at de gikk inn. Vi hadde gjort vår siste jakt sammen. Har aldri funnet noen rimelig forklaring på dette som skjedde. Var de utbrente og forsto det? Fra å være ivrige jaktsugne til bare å spasere omkring husene, totalt interesseløse for ryggsekk og hagla når de ble tatt frem for ensomme j akter en og annen fin vårdag. De fugl jeg skjøt snuste de på liksom anerkjennende på et øyeblikk. To gamle, trofaste venner gjennom mange fine jaktturer ga tilkjenne at den tia var slutt for deres vedkommende.
Verden går jo alltid videre, nye hunder måtte ta de gamles plass. Det ble en ny settervalp først. En liten energibunt som hadde egne meninger om de fleste ting. Hun var av et langt hårdere gemytt, gikk så det sprutet, la ørene flate og lukket for fløyte og tilrop. Du verden som hun fikk rypene på vingene, forfulgte og halset arg når de forsvant. Tiden gikk, jakten nærmet seg, Carina var blitt 11 måneder gammel. Sist i august mente jeg at nu fikk det bli mer orden på tingene. Vi var i marka til stadighet utover, samtidig som hjemmedressuren ble mere bestemt.
Tvangsrapport ble gjennomført og hun måtte bøye seg for at på ordre dekk skulle det gjennomføres og etterkommes. De siste treningstimene før jakta gikk bedre og bedre. … holdt for farten, standen og avoncen ble sikker, og når fugl lettet i skarp reisning, var vi på talefot ved ordre dekk.
Tispa begynte å forstå spillets regler bedre og bedre. Vi dro på jakt dette året i et ufyselig vær, regn og sneslaps. Skulle langt til fjells og hadde tunge bører opp til den vesle gammen. På turen opp gikk hundene i kobbel, et slit i grunnen med så tunge pakninger og unghunden som var snuselysten på hver en stein og grastue. -Jeg slapp tispa og hun fant ei anledning til å starte opp ei li. Jeg plystret et par ganger uten resultat, og min jaktkamerat mente vi kunne ta en pust i slitet. Sekkene ble smøyd av, det var herlig å bli kvitt byrden, vi pustet ut og tok en velfortjent røyk. Plutselig får jeg se Carina i stramm stand ca. 200 meter oppe i lia. Grue for marsjen opp til tispa, våt og trøtt som jeg var. Det var et betagende syn å se henne stå der, så vi nøt det der vi sto. Jeg plystret svakt for å få henne til å forstå at jeg var i terrenget jeg også. Hodet ble dreid sakte fra side til side for å se hvor jeg befant meg. Spekulerte på hva hun ville foreta seg dersom jeg sto der jeg sto. Vi bøyde oss i skjul bak en beleilig liggende stein og ventet. Tispa dreier sakte gang på gang på hodet. Jeg regnet med at nu satte hun fuglen på vingene snart og belaget meg på et dekkbrøl. Plutselig drar hun seg sakte bakover, står stille et øyeblikk og kommer for full fart nedover. Jeg reiste meg opp og straks hun fikk øye på meg stanset hun og sto og niglodde på meg. Jeg ba henne komme samtidig som jeg brukte vennlig tone, spurte om hun hadde fugl. Det ble straks liv i tispa, hun logret og danset rundt meg og da jeg brukte mitt glade ja, ja, forsto hun at noe galt hadde hun ikke gjort. Hun begynte å småspringe oppover samme vei hun hadde kommet nedover, stadig med gløtt bakover for å se om jeg fulgte. Nesten fremme gled hun over i stand, haletuppen beveget seg sakte fram og tilbake. Hun fikk stå en god stund før ordre om reisning kom. Så ble dekk kommandert. Det var en helt korrekt utført rapport av en 11 måneders valp. Du verden hvor mange klapp og kjærtegn det ble der oppe i lia i et ufyselig regnvær. Carina rapporterte alltid korrekt siden. Vi hadde mange fine høstjakter og utallige jakt dager fremover årene. Det ble min beste jakthund.
Da Carina var 3 år gammel fikk hun en jaktpartner, jeg importerte pointertispe fra Finnland -kull- sorte fjeldbora Black Bonlegsta, en stor, kraftig pointer. Hårdtgående, god nese og meget dressurbar. Stilen ble dessverre skjemmet av en noe lav hodeføring, men effektiv på jakt var hun. Robust, som hun var, med en glimrende pels og så jaktsugen, var hun skikket for vårt harde klima. Ingen sutring og skjelving selv når nedbøren gikk over i våt sneslaps. Hun etterapte sin venninne Carina under jakta, 2 år gammel apporterte og rapporterte også hun.
Som nevnt tidligere hadde vi nok fugl både å trene og j akte på. For å nevne hva jeg mener med meget fugl, så var vår beste jaktdag 87 ryper en lørdag, og neste dag, søndag, 74 ryper. Men et hundeliv er dessverre kort, en dag er de borte, man har igjen alle gode minner om dem.
Så var det ny hund igjen, en engelsksetter, hann denne gang av blåeste blod. Allerede som unghund ble jeg pinlig klar over at dette ikke ville bli noen «jaktmatador». Det eneste han var stor i var fart og utslag -han kom ofte i fugl, men resten holdt absolutt ikke, han buste gjennom kull gang på gang, og hver gang så han like forbauset ut. Han var ute og sprang, virket beruset av denne enorme farta han kunne sette opp time etter time. Pussig hvor sta noen kan bli, jeg innrømmer at han burde få jage på de evige jaktmarker, men jeg slet med han altfor lenge, så lenge at jaktlysten begynte å minke. Noen få juleryper ble det med et skrik. Etter siste jakta var han 3 år gammel, jeg ga han bort til en dyrevenn hvor han hadde det godt i endel år. Savnet var ikke særlig stort selvom han var en elskelig sjel.
Etter en tid med sterke spekulasjoner om jeg nu burde legge opp som jeger, vant vettet, jeg fikk en ny engelsksettervalp, også denne gang en hann. Men denne gang var ikke treningsmulighetene de samme som tidligere. Båndtvangen ble mer aktualisert og terrengeierne mer umedgjørlig, noe som er mer forståelig all den stund det etter krigen i 50- og 60-årene ble rene moten å dra på høstjakt. Det vrimlet av bikkjer av alle raser, mindre og mindre fugl, og treningsmulighetene nesten håpløse.